Et stygt kulturhus

Snøhetta er kanskje vårt mest internasjonalt kjente arkitektkontor. Det har også et rotekte norsk navn. Bærum Kulturhus i Sandvika forener, ikke det som kunne blitt det beste, men det verste i koblingen mellom det internasjonale og det nasjonale: kopiering av en trendy mote og, som i Per Gynt, «være seg selv nok».

Innlegg i Arkitektnytt av Johan-Ditlef Martens.

Skråveggene er blitt Snøhettas varemerke, en internasjonal arkitektonisk moteretning. Som så ofte for nye stilarter er pionerprosjektene spennende og av høy kvalitet, mens oppfølgerne lett henfaller til ren manierisme. Nasjonalbiblioteket i København, «Den sorte diamant», og flere av Snøhettas tidligere bygg er eksempler på det første, mens Kulturhuset i Sandvika er blitt et eklatant uttrykk for hvor galt det kan gå når en mote kopieres ukritisk.

Et lettvint og polemisk poeng er at folk blir så svimle i disse omgivelsene at de ramler, men verst er likevel forholdet til omgivelsene. Perlen i Sandvika er Magnus Poulsson sitt Rådhus, «origo» som andre bygg må forholde seg til og godt synlig fra Drammensveien. Kommunehuset, tegnet av Narud-Stokke-Wiig, forener moderne arkitektur med god tilpasning til eksisterende miljø, ikke minst rådhuset. Til sammen utgjorde de en harmonisk og spennende vegg mot Drammensveien, nytt og gammelt i skjønn forening, et varemerke for Bærum kommune.

Men hva er det som møter oss i dag når vi kommer kjørende vestfra: En skrå vegg som skjærer oss i øynene. En så påtrengende og ubehagelig visuell knyttneve at en ikke får summet seg før en er kommet forbi hele Sandvika.

Kulturhuset er presentert i siste nummer av Byggekunst (01/04). Her sier arkitektene rett ut at «det har vært viktigere for oss at formen uttrykker byggets innhold enn at bygget tilpasser seg nabobygningen». Å være seg selv nok konverterer fra en synd til en dyd.

Bedre blir det ikke at den nye redaktøren, Ingerid Helsing Almaas, presenterer en lang og teoretisk artikkel om kulturhusets forhold til omgivelsene og der hun, etter min mening, teoretiserer seg vekk fra det som er blitt en åpenbar svakhet ved hele prosjektet: «Et skrått hus i byen er avhengig av sine omgivelser for å fremstå som betydningsfullt, og det skaper dermed paradoksalt nok en usikkerhet rundt det spektakulære objektets egen objektstatus: Dersom kontrasten til omgivelsene er det viktigste virkemidlet, hva er da huset i seg selv? Dette er et subtilt spill, men i forholdet mellom objekt og situasjon skaper dette avhengighetsforholdet en intimitet som kanskje er husets viktigste tilskudd til kulturen i Sandvika.»

Jeg tolker Almaas slik at hun mener det er et positivt tilskudd. Men hvilket hus står ikke i et forhold til omgivelsene, enten dette er natur eller i en urban situasjon? Spørsmålet er om tilpasningen er god eller dårlig, enten man velger sterke kontraster eller mer forsiktige virkemidler. Et kulturhus fortjener sitt særpreg, noe som understrekes av både arkitektene og Almaas, men hva alle disse skråveggene gjør med omgivelsene drøftes nesten ikke. Mitt syn er at Snøhetta har feilvurdert den lokale situasjonen.

Kulturhuset i Sandvika setter også den gamle diskusjonen om forholdet mellom moderne arkitektur og «"folkelig» smak på dagsorden. Som arkitekt har jeg i all hovedsak stått på arkitektenes «side» og forsvart betydningen av avantgardistisk arkitektur, en arkitektur som kanskje ikke skal eller kan forstås umiddelbart. Den skal, i likhet med annen god kunst, også kreve noe av tilskueren. I likhet med Almaas kunne jeg sikkert gå videre i å teoretisere rundt kulturhusets skrå vegger, men her har jeg bare lyst til å plassere meg på den andre siden av bordet, la all tåketale fordufte for solen og gi uttrykk for det jeg umiddelbart føler og ser: Dette er et stygt hus.