Når verden går til grunne i Bærum

 

Anmeldelse i Dagsavisen / Mode Steinkjer.

 

Mia Habib er en av Norges fremste koreografer, og
en betydelig stemme i offentligheten i debatter som handler om representasjon, fremmedfrykt, ytringsfrihet, demokrati og sosiale livsvilkår.

Alt dette finner man spor av i «How to die – Inopiné», danseforestillingen som har brukt lang vei til de scenene den nå spilles på, etter utsettelser forårsaket av blant annet koronapandemien. Nå spilles den på Bærum Kulturhus under Coda-festivalen.

Det svært ambisiøse prosjektet ble til etter en invitasjon fra Norrlandsoperaen i Umeå, og er blitt til i samarbeid med blant andre Dansens Hus i Oslo, der den skulle blitt framført i mars i fjor. Alt som har skjedd siden gjør ikke «How to die – Inopiné» mindre aktuell, heller ikke med tanke på at ordet «Inopiné» spiller på det uforutsette, det vi ikke kan vite på forhånd.

Forestillingen kretser rundt det uvisse som ligger foran oss, men som vi kan ane konturene av ut fra hvordan vi har formet nåtiden og samtiden. Klimakriser, konflikter, kriger og migrasjon. Ekstase, raseri, håp og avmakt. Selv skriver kompaniet at de utforsker tre temaer: «økologisk sorg, kulturell panikk og følelsen av kollaps». Og de legger til stillhet. Forestillingen viser at de har sine ord i behold, og vi vet fint lite om hva som skal skje utover at det skal ta tre timer og foregå både innendørs og ute, nede ved elven og rundt leirbålene.

Når publikum kommer inn i den store salen er dekonstrueringen av installasjonen på scenen i full gang allerede. Midt på gulvet står et reisverk som kan minne om en mellomting av en etterlatt filmkulisse fra «Waterworld» og en svært provisorisk flyktningleir, satt sammen av paller og trevirke, tauverk, ulike former for bygningsplater og bølgeblikk, generelt skrap og mengder av kvist og kvast. En allerede ødelagt sivilisasjon med det man kan tenke seg er avtrykk etter så vel forbrukersamfunnets kollaps som klimakrisens mest graverende ringvirkninger, demonteres bit for bit av et handlekraftig og bestemt ensemble som tilsynelatende ikke enser publikum. 

Vi benker oss rundt, og er stillesittende vitner til at de sju på scenen løfter, bærer og plasserer, alt mens monoton rytmisk techno pumpes ut på høyt volum. Alle er likt kledd i lyse trikoter, kun påsydd ulike lapper av fargerike paljetter, roser, blomster og perler. Hele nedmonteringen tar om lag 20 minutter, før de to som styrer lys og lyd (henholdsvis Ingeborg Olerud og Jassem Hindi) setter seg bak elektronikkbenkene og de øvrige fem faller til ro. De strekker seg som etter noe uoppnåelig, noe lystbetont, for så bryte ut i en frenetisk og voldsom brudulje av bevegelse, avsondret i  fellesskapet, eller i korte øyeblikk i en slags interaksjon. Det er kollaps, men også ekstase.

Denne delen av forestillingen, kall det gjerne den andre installasjonen av i alt fire som foregår innendørs, før det hele forflytter seg utendørs, blir det energiske kraftsentrumet i «How to die – Inopiné», hvor også musikk, lys, strober og røyklegging intensiveres og formelig maler det hele inn i en krigssone av følelser. Dansen blir fysisk og rått utagerende som en blanding av en punkens «moshpit», et metalhodenes «headbanges ball» og rasende, spastiske og lystige tornadoer av kropper som veksler fra «podier» av gamle
europaller til å kastes mellom skraprestene som paniske ofre for naturkreftene eller krigsmaskineriet.

Mia Habib er selv en av danserne, men overlater både de store tempobruddene og de mer antydende retningsskiftene til særlig to i ensemblet, Nina Wollny og Charlott Madeleine Utzig. Otto Ramstad og Jean-Baptiste Baele blir mer sentrale i den siste delen, etter den lange «pausen» hvor danserne blir liggende som døde idet alt faller sammen, også musikken.

Mia Habib er ikke redd for overdrivelsene. Like selvsikkert som hun i regigrepet lar dansernes spasmer og headbanging utarte i det uendelige, lar hun dem ligge urørlige i stillheten så lenge at publikum blir urolige. Så reiser Utzig seg først, nesten resignert, og begynner å plukke opp plankebiter, kvister og paller, og snart bygges nye reisverk og «sivilisasjonstårn», men nå sakte, som etter en katastrofe, en utryddelse, og mens de gjør det blir de rett som det er sittende fast, som frosset, eller de blir selv en del av bygningsmassen eller bestanddeler i de ulike prosessene som utspiller seg.

Musikken og lydkulissene, sorlet, understreker de nesten umerkelige skillene mellom oppbygging og utglidning til det primitive og selvødeleggende, men også til den ømme og ganske rørende sluttsatsen der også enkelte publikummere blir en del av «naturen» som tar tilbake alt den har mistet mens skikkelsene i likhet med musikken toner ut og til siden og forsvinner i
det stille.

Oppbygningen i denne tredje akten blir forestillingens temporære svakhet. Ideene og de tematiske tilnærmingene i sekvensen er interessante, men utførelsen blir en langdryg, monoton og uengasjerende stabling av «byggeklosser» som drenerer stykket for mye av dets energi. Man aner at Habib gjør det med vilje, men det er først når instinktene og naturen tar over igjen at relevansen gjenvinnes.

Etter en kakaopause bærer det ut i kulda, og i denne spilleperioden til bredden av Sandvikselva hvor fire bål er tent. Fire dansere fra ensemblet forteller hver sin historie, og publikum velger seg et bål. Mia Habib står ved det ene. Hun forteller, eller leser opp historien til Namik Mackic, forsker ved Arkitekthøyskolen i Oslo, men i denne sammenhengen konseptuell utvikler og forskningskurator for Habib. Fortellingen hans omhandler fødebyen Mostar i Bosnia og Hercegovina, ødeleggelsene og forfølgelsene under Bosniakrigen, løsrivelse, raseri og uvissheten som ligger i å skjønne når noe er slutt. Enten det er under en krig eller ved et leirbål ved elven. Seansen ved dette bålet avsluttes ved at Habib brenner manuskriptet i stillhet, uten at historiene forsvinner av den grunn. Ved andre bål fortelles de sikkert fortsatt, herfra og inn i uvissheten.

---

Mode Steinkjer, Dagsavisen/Sandvika.